Diskusjon
Ideelt sett skal rapportering av antall fremre korsbåndsrekonstruksjoner mellom korsbåndsregisteret, pasientregisteret og sykehusprotokoller være identiske. Denne studien viser at total rapporteringsgrad i korsbåndsregisteret er høy (tab 2), men at det også er rom for forbedringer.
Nasjonalt korsbåndsregister er relativt nyetablert, og det er derfor oppmuntrende at rutinene for innsending av operasjonsskjemaer til registeret er veletablert på et tidlig tidspunkt. Det er flere mulige forklaringer på dette. Vi tror det kan skyldes en høy motivasjon hos ortopedene, blant annet på grunn av muligheter til tilbakemelding på jobben de utfører. Kirurgene mottar årlig ikke bare nasjonale oversikter over volum og resultater av kirurgiske inngrep, men også rapporter som sammenlikner aktiviteten på det enkelte sykehus med aktiviteten på sykehus i landet for øvrig. Som et videre incentiv er det allerede blitt publisert flere vitenskapelige artikler basert på data i registeret (10). Rent praktisk er skjemaet konstruert på én side, utformet så brukervennlig og enkelt som mulig, og det tar ett minutt å fylle det ut. Skjemaet er også anonymisert for kirurgens vedkommende, slik at vedkommende ikke kan spores i ettertid. På den måten formidler man primærhensikten med skjemaet: å få inn data, ikke å kontrollere den enkelte kirurg.
Sammenlikning med andre nordiske nasjonale ledd- og proteseregistre viser følgende: Sverige, som har verdens første proteseregister, har 95 % rapporteringsgrad for hofteproteser i tidsrommet 1986 – 1995 (11), og for kneproteser 85 % i tidsrommet 1985 – 92 (12). Danmarks nasjonale register for leddproteser viste 94 % rapporteringsgrad for hofteproteser i tidsrommet 1995 – 2000 (13). I Finland var rapporteringsgraden under 90 % i 1995, men har siden økt til ca. 95 %. Rapportering til det finske registeret ble lovpålagt i 1997 (14). I Australia ble det i 1999 opprettet et nasjonalt register for leddproteser. På lik linje med Nasjonalt korsbåndsregister og de fleste skandinaviske registrene er rapportering frivilllig. Her beskrives det en initial rapporteringsgrad på 95 – 97 %, og en senere rapporteringsgrad på tilnærmet 100 % ved hjelp av et system for pasientidentifisering, samt forespørsler rettet direkte mot sykehus som unnlot å rapportere (15).
I Finland og Danmark er det lovpålagt å rapportere til nasjonalt register for leddproteser. Selv om Finland hadde økt rapporteringsgrad etter lovpålagt rapportering (15), kan man ikke dermed si at dette forklarer hele forbedringen. Det kan også skyldes økt bevissthet rundt registeret og bedre rutiner på sykehusene.
I en tidligere studie av rapporteringsgrad i Nasjonalt korsbåndsregister (8), foretatt fra 1.10. 2004 til 28.2. 2005, som også sammenliknet sykehusprotokoller med data i pasientregisteret/korsbåndsregisteret ble det funnet følgende rapporteringsgrad: 86 % mellom sykehusprotokoller og korsbåndsregisteret, samt 84 % mellom korsbåndsregisteret og pasientregisteret. Denne studien hadde en annen design, og kan derfor ikke sammenliknes direkte. Likevel er det rimelig å anta at rapporteringsgraden har økt, noe som også kan forventes når man ser på utviklingen for Nasjonalt register for leddproteser (16, 17).
Rapporteringsgraden er høy for pasientregisteret sammenliknet med sykehusprotokoller (tab 2). Det ville være en fordel om ikke bare offentlige, men også private sykehus hadde obligatorisk rapporteringsplikt til Norsk pasientregister.
Gjennom andre studier har man kjennskap til noen av årsakene som kan ligge bak rapporteringsfeil lokalt på sykehusene. Rutinene for dokumentasjon varierer mellom sykehusene. Majoriteten dokumenterer inn i elektronisk pasientjournal, men fortsatt føres det også manuelle operasjonsprotokoller. De vanligste feilkildene er manuell opptelling av prosedyrer fra håndskrevne protokoller, og problemer med å tolke kirurgens håndskrift. Feilaktig inntasting er også vist å være en hyppig feilkilde (5). I den aktuelle studien var det tre av 13 sykehus som hadde gamle håndskrevne operasjonsprotokoller, resten benyttet elektronisk pasientjournal.
Registrering av prosedyrekoder utgjør en stor del av grunnlaget for innsatsstyrt finansiering (ISF). Prosedyrekodene sendes til Norsk pasientregister, og tilbakebetaling til sykehusene foregår i henhold til data fra dette registeret. Da denne studien ble utført, fantes det ingen mulighet for pasientidentifisering i registeret, og det var derfor ikke mulig å påvise eventuelle duplikater, manglende rapporterte prosedyrer eller kodefeil. Tidligere studier viser også at pasientidentifisering vil være nødvendig for å kunne bruke Norsk pasientregister som gullstandard i fremtiden (5, 17), noe som ville kunne være både tids- og kostnadsbesparende.
Etter at studien ble avsluttet, er muligheten for pasientidentifisering i Norsk pasientregister blitt en realitet, og man burde derfor ved senere og liknende studier vurdere pasientregisteret som gullstandard når man skal evaluere registreringsgrad i medisinske registre. Man må likevel fortsatt ha i mente at private sykehus ikke har obligatorisk rapporteringsplikt til registeret. Videre viser studier av rapporteringsgraden i pasientregisteret noe sprikende resultater (17). Ved hjelp av personidentifisering vil man nå lettere kunne unngå duplikater og få til sporing av data på individnivå i dette registeret.
Rapporteringsgraden bør kontrolleres med jevne mellomrom på sykehusene, og det gjøres nå en ny liknende undersøkelse av rapporteringsgraden for 2008. Det er ekstra viktig å følge opp dette ved nye helseforetak, for å bidra til at rutinene for rapportering til Norsk pasientregister etableres på et tidlig tidspunkt. Videre hadde det vært ønskelig å undersøke i hvor stor grad innsendte skjemaer er fullstendig og tilfredsstillende utfylt. Dette er viktig for validiteten av data i pasientregisteret.